Henrik Ibsen: Bergmannen (dikt)

Caspar David Friedrich: Vandrer over tåkehav, 1818./WC

1 Bergvegg, brist med drønn og brag
for mitt tunge hammerslag!
Nedad må jeg veien bryde
til jeg hører malmen lyde.

2 Dypt i fjellets øde natt
vinker meg den rike skatt, –
diamant og edelstene
mellom gullets røde grene.

3 Og i dypet er der fred, –
fred og ørk fra evighed; –
bryt meg veien, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!

4 Engang satt som gutt jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveie,
hadde barnefred i eie.

5 Men jeg glemte dagens prakt
i det midnattsmørke sjakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.

6 Dengang først jeg steg herinn,
tenkte jeg med skyldfritt sinn:
dypets ånder skal meg råde
livets endeløse gåde. –

7 Enn har ingen ånd meg lært
hva meg trykkedes så sært;
enn er ingen stråle runnen,
som kan lyse opp fra grunnen.

8 Har jeg feilet? Fører ei
frem til klarhet denne vei?
Lyset blinder jo mitt øye
hvis jeg søker i det høye.

9 Nei, i dypet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryt meg veien, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! –

10 Hammerslag på hammerslag
inntil livets siste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håpets sol opprinner.

Fra Digte, 1871