Bokmål – grammatikk

Minigrammatikk

Ordklassene

Vi deler den norske grammatikken inn i ti ordklasser:

• Substantiv
• Verb
• Adjektiv
• Pronomen
• Determinativ/Bestemmerord
• Adverb
• Konjunksjon/Sideordningsord
• Subjunksjon/Underordningsord
• Preposisjon
• Interjeksjon

Substantiv

Substantiv kalles også navneord, og er ordklassen som betegner navn på personer og steder (egennavn) og gjenstander, egenskaper, handlinger, etc. (fellesnavn).

Substantiv (kun fellesnavnene) er ord som man kan sette en artikkel foran, og det er artikkelen som bestemmer substantivets kjønn

• en = hankjønn/maskulinum → en gutt – gutten – gutter – guttene
• ei = hunkjønn/femininum → ei jente – jenta – jenter – jentene
• et = intetkjønn/neutrum → et barn – barnet – barn – barna

Substantivene bøyes i:
tall	entall: en gutt
	flertall: gutter
bestemthet	ubestemt: jente
	bestemt: jenta
kasus	grunnform (nominativ): skolen
	genitiv: skolens elev

Husk å være konsekvent når du velger artikkel og ending. Dersom du velger hunkjønnsartikkelen -ei foran substantivet, må du bruke endingen -a i bestemt form entall.

Verb

Verb blir også kalt gjerningsord, og forteller noe om

• handlinger: lese, reise, jobbe
• tilstander: være, sove
• tilstandsforandringer: bli, våkne, dø

Verbet bøyes i ulike tider (tempus), og vi deler dem i svake og sterke verb etter hvordan de blir bøyd. Her ser du en oversikt over tempussystemet:

Presenssystemet	Preteritumssystemet
Presens (nåtid) reiser	Preteritum (fortid) reiste
Presens perfektum har/er reist	Preteritum perfektum hadde/var reist
Presens futurum skal reise	Preteritum futurum skulle reise
Presens futurum perfektum skal/vil ha/være reist	Preteritum futurum perfektum skulle/ville ha/være reist

• Svake verb deles i fire klasser etter hvilken ending de har i preteritum:

1.	a-/et- verb	å vaske
2.	te-/de- verb	å dømme/å vare/å bygge/å leve
3.	verb med vokalskifte i preteritum	å gjøre/å spørre/å velge
4.	dde- verb	å bo/å så

• Sterke verb har ingen ending i preteritum, og de fleste har vokalskifte i preteritum og presens perfektum.

Adjektiv

Adjektivet er ord som forteller noe om substantivet. Vi kan si at det beskriver substantivet:

Adjektivene bøyes i:
kjønn	hankjønn: en fin film – hunkjønn: ei fin bok – intetkjønn: et fint bilde
tall	entall: en fin film – flertall: mange fine filmer
bestemthet	en fin film – den fine filmen – noe fint vær – hennes fine bilder
grad	positiv: fin – komparativ: finere – superlativ: finest

Vi kan også gradbøye adjektivene ved hjelp av mer og mest
positiv	spennende
komparativ	mer spennende
superlativ	mest spennende

Noen adjektiver har uregelmessig bøyning, f.eks. god:

god – bedre – best

Merk:
Ordenstallene (første, andre, tredje, fjerde osv.) regnes som adjektiv, fordi de syntaktisk oppfører seg som adjektiver (den fjerde mannen).

Pronomen

Pronomenene er ord som brukes i stedet for substantiv:

De pronomenene som brukes i stedet for substantiv, kan deles inn i disse gruppene:
personlige pronomen	jeg, du, han, hun, den, det, de (og flere)
refleksivt pronomen	seg
resiprokt eller gjensidig pronomen	hverandre
spørrepronomen	hverandre
ubestemte pronomen	man, noen

Personlig pronomen bøyes i entall og flertall, 1., 2. og 3. person:

Tall	1. person	2. person	3. person
Entall	Jeg, meg	Du, deg	Han, hun Det, den Han/ham, henne
Flertall	Vi, oss	Dere	De, dem

Determinativer (bestemmerord)

Determinativene bestemmer hva substantivet refererer til (stolen min, den stolen, en stol, tre stoler, jentas egen stol).

1.	Eiendomsord (possessiv)	min, din, hans, hennes etc.
2.	Pekeord (demonstrativ)	den, det etc.
3.	Mengdeord (kvantorer)	en/ei/et, grunntall, ubestemt pronomen (ingen, alle, hver, enhver, alle)
4.	dde- verb	å bo/å så

Artikkelen er en determinativ, og står foran eller etter substantivet. Den forteller oss hva slags kjønn eller tall substantivet har.

Kjønn	Ubestemt form entall	Bestemt form entall	Ubestemt form flertall	Bestemt form flertall
Hankjønn	En bil	Bilen	Flere biler	Alle bilene
Hunkjønn	Ei jente	Jenta	Flere jenter	Alle jentene
Intetkjønn	Et hus	Huset	Flere hus	Alle husene

Adverb

Adverb er ord som sier noe om

• verb → kjøre fort
• adjektiv → veldig godt

Adverbene forklarer verbet grundigere, og det kan også forklare verbsammensetninger, adjektiv eller hele setninger. Adverbene betegner tid, sted, måte, grad, motsetning, innrømmelse, følge, uthevelse, årsak og nektelse.

Adverbene har følgende undertyper:

• Tidsadverb: da, nå, ennå, aldri, alltid, ofte, når, sjelden, snart (Rektor kommer nå. Den nye eleven kommer ikke ennå.)
• Stedsadverb: her, der, hit, tilbake, ut, hvor (Elevene sitter inne. Skolen ligger der.)
• Måtesadverb: annerledes, bra, fort (Elevene skriver raskt. Læreren skriver pent.)
• Gradsadverb: altfor, ganske, enda, litt, nokså, svært, veldig (Norsklæreren er en enda høyere enn mattelæreren.)
• Sammenbindingsadverb: derfor, ikke, også, dessuten (De ble uvenner og derfor snakker de ikke (nektingsadverb) sammen.)
• Spørreadverb: hvor, hvordan, hvorfor (Hvordan har du det?)

Merk:

1. Det er forskjell på ennå (tidsadverb) og enda (gradsadverb).
   Han er ikke kommet ennå. / Per er enda større enn Pål.
2. Det er forskjell på spørreadverb og spørrende pronomen. Spørreadverb kan kun stå foran et verb. Derfor heter det ikke «Hvordan kamera har du?», men «Hva slags kamera har du?» (spørrende pronomen), og «Hvordan har du det?» (spørrende adverb).

Konjunksjoner

Ordklassen konjunksjoner inneholder sideordningsordene og, eller, men, for, og binder sammen ord, ledd eller setninger.

Subjunksjoner

Ordklassen subjunksjoner inneholder underordningsordene fordi, at, hvis, dersom. Disse ordene fungerer som innledere til leddsetninger. Til denne ordklassen hører også infinitivsmerket å, og ordet som.

Ordet som, tidligere kalt relativt pronomen, innleder leddsetningstypen som-setninger, og har dermed den samme funksjonen som subjunksjonene. Ordet «som» kan ikke erstatte et substantiv i en setning (slik de andre pronomenene kan) og bør derfor ikke kalles et pronomen.

Preposisjoner

Preposisjonene er ubøyelige ord. De brukes som regel sammen med et substantiv, et pronomen eller en infinitiv, og de sier noe om f.eks. steds-, tids- og årsaksforhold mellom det ordet de står sammen med, og et annet ord eller ledd i setningen:

Interjeksjoner

Interjeksjonene uttrykker som regel følelsesreaksjoner: au!, hei!, æsj!