I et nøtteskall
Etter at vi fikk vår egen grunnlov i 1814, vokste det fram en debatt om hvilket språk vi skulle skrive på i Norge. Debatten sto mellom dem som ønsket et fornorsket dansk, og dem som ønsket et språk basert på dialektene.
Knud Knudsen sto for fornorsking. Han mente at man måtte legge «den dannede dagligtale» til grunn for skriftspråket. I 1907 vedtok man en språkreform basert på hans arbeid, og det var starten på bokmålet. Ivar Aasen skapte et nytt skriftspråk basert på bygdedialektene. Dialektene var uttrykk for det ekte norske språket og viste en linje tilbake til norsk storhetstid og norrønt språk. Man kalte dette språket landsmål, og i 1929 ble det omdøpt til nynorsk. I 1885 ble landsmål likestilt med dansk som språk i Norge.
På 1900-tallet vokste arbeiderklassen fram og dermed interessen for arbeiderklassens språk, noe som la grunnlaget for samnorsktanken. Man ønsket å skape ett språk av nynorsk og bokmål. I rettskrivingsreformene i 1917 og i 1938 ønsket man å gjøre språkene likere hverandre ved å tillate former som kunne være felles for de to språkene, og forby mange konservative former. Protestene mot samnorsk var store, og gradvis gikk man bort fra denne tanken. I dag er den offisielle politikken i Norge at nynorsk og bokmål skal eksistere side om side.
Språkspørsmålet er fremdeles et følelsesladet tema i Norge, selv om det er mindre framme som politisk spørsmål.