I et nøtteskall
I løpet av perioden mellom 1945 og 1980 gikk Norge fra krig og okkupasjon til å bli et velferdssamfunn. Viktige politiske hendelser i samfunnet preget litteraturen.
Krigserfaringen krevde et nytt språk, mente forfattere i 1950årene, og dermed kom det endelige gjennombruddet for modernismen i Norge. Enkelte forfattere som Tarjei Vesaas, skrev modernistiske romaner og noveller, men det var særlig innenfor lyrikken at modernismen fikk fotfeste i 1950årene. Men den møtte motstand. Først kom kritikken i tungetaledebatten, fremsatt av Arnulf Øverland og André Bjerke, der modernistene ble kritisert for manglende kunnskap om regler og mønstre i lyrikk. Deretter kom kritikken fra en ny type modernister i 1960årene, som ønsket en enklere og mer konkret litteratur. Sekstitallsmodernistene som Jan Erik Vold, ville heller se på menneskets omgivelser enn på individets indre, og de fjernet seg fra komplisert og symboltung diktning. Skrivemåten etter 1980 er en blanding av flere skrivemåter fra tidligere litteraturepoker. Forstavelsen «post» betyr etter, og betegnelsen postmodernisme brukes om kunsten og litteraturen som kom etter modernismen. Noe av det som kjennetegner postmodernismen, er «de store fortellingenes død», det vil si at de felles referanserammene går i oppløsning. «Alt» blir lov innen litteratur og kunst, og mange forfattere, for eksempel Dag Solstad og Jon Fosse, blander ulike stilarter i tekstene sine. De postmodernistiske tekstene er ofte preget av en minimalistisk stil, med en komisk og ironisk undertone.