I et nøtteskall
Modernismen er en negativ reaksjon på moderniteten, og typisk for litteraturen var at den uttrykte ideer om et isolert menneske preget av angst og fremmedfølelse. Skrivemåten forandret seg med slike motiver, og i lyrikken ble formen fri og uten fast rytme og enderim. En sentral lyriker som skrev slik, var Sigbjørn Obstfelder. Mennesket følte seg fremmed i den nye verdenen. Romansjangeren forandret seg også, både når det gjaldt form og motiv.
I romanen Sult av Knut Hamsun fokuserte han for eksempel mer på hovedpersonens indre følelsesliv enn på den ytre handlingen. Her skildres en følelse av å være en fremmed i en moderne verden. En annen av romanene hans, Pan, ligger nærmere retningen nyromantikk, som også tidfestes til 1890-årene. Kjennetegn her er romantiske idealer som naturkraft og kjærlighet, men idyllen fra romantikken er borte, og menneskene har mistet kontakten med naturen og hverandre. I Arne Garborgs tekster lever menneskene mye tettere sammen med naturen, men også her har mennesker destruktive krefter i seg som ødelegger dem. Slike krefter skriver Garborg om i diktsyklusen Haugtussa. På 1930-tallet var samfunnsdebatten preget av konflikter mellom radikale og konservative stemmer. Det pågikk en heftig debatt som i ettertid har fått navnet kulturdebatten.
Den dreide seg om politikk, moral, religion og kultur. Lyrikken fra 1905 handlet ofte om det lille menneskets plass i den store byen, og Rolf Jacobsen skildret i diktet «Signaler» storbyen med bilder hentet både fra naturverdenen og menneskeverdenen.