I et nøtteskall
Krigserfaringen krevde et nytt språk, og dermed kom det endelige gjennombruddet for modernismen i Norge. Enkelte forfattere skrev modernistiske romaner og noveller, men det var særlig innenfor lyrikken at modernismen fikk fotfeste i 1950-årene. Men modernismen møtte også motstand. Først kom kritikken i tungetaledebatten. Deretter kom kritikken fra en ny type modernister i 1960-årene som ønsket en enklere og mer konkret litteratur. Sekstitallsmodernistene ville heller se på menneskets omgivelser enn på individets indre, og de fjernet seg fra komplisert og symboltung diktning. På 1980-tallet fikk vi en ny litterær tendens, nemlig postmodernismen.
Den er preget av «de store fortellings død», eller de store sannheters død. Det fantes ikke lenger noen felles oppfatning i samfunnet rundt hva som var rett og galt.
Skrivemåten etter 1980 er en blanding av flere skrivemåter fra tidligere litteraturepoker. Det er ingen faste former eller regler lenger, og forfatteren står fritt til å skrive akkurat slik han eller hun vil. De postmodernistiske tekstene har ofte en minimalistisk stil, med en komisk og ironisk undertone. Metafiksjon og ironisk distanse er sentrale begreper innen postmodernismen.