I et nøtteskall
Fra midten av 1800-tallet vokste en realistisk fortellertradisjon fram. Forfattere som Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson skrev romaner der de brøt med romantikkens skrivestil og lot seg inspirere av moderne tanker om samfunn og verdier. Å sette problemer under debatt ble et motto for kritisk-realistiske forfattere som Henrik Ibsen og Alexander Kielland. De kritiserte institusjoner som kirken og skolen. De viste også hvordan datidens leveregler hindret mennesker i å leve sanne og frie liv. Målet var å inspirere leserne til handling, til å endre samfunnet. En slik samfunnsendring fikk den naturalistiske forfatteren og kunstmaleren Christian Krohg til med sin Albertine. Hans kritikk førte til endringer i prostitusjonslovene. Skulle endringer skje, måtte det skje på et overordnet samfunnsplan, mente naturalistene. Enkeltmennesket er for fanget i sitt eget miljø og for bundet av arv til at de selv kan bryte ut av skjebnen de er født inn i. Den realistiske tradisjonen fortsetter utover hele 1900-tallet, og i tiden før andre verdenskrig skriver etiske realister som Sigrid Undset om hva det vil si å være et moderne menneske. Hun er kritisk til det hun mener er en normoppløsning i samfunnet, og vil tilbake til fastere verdier, slik kirken og religionen kan gi. Olav Duun skriver tekster fra lokalsamfunn og tar opp store, etiske problemstillinger. Tematisk kan derfor tekster fra den realistiske tradisjonen være både positive og negative til endringer i samfunnet. Formmessig har tekstene noen likheter. Målet er å skildre verden slik den er. Tekstene har derfor detaljerte miljøskildringer og talemålsnære replikker.