I et nøtteskall
Romantikken er del av europeiske strømninger som oppsto på 1700-tallet. Det er vanlig å skille mellom en konservativ romantikk fra Tyskland, ofte kalt høyreromantikk, og en radikal/liberal romantikk fra England, også kalt venstreromantikk. Skrekkromantikk er en retning som dyrket de mørke og mystiske sidene ved menneske og samfunn. Romantikken var en reaksjon på opplysningstiden. I stedet for kunnskap og fornuft måtte man ta i bruk følelser og fantasi for å forstå verden. De romantiske dikterne skilte mellom to ulike verdener: den verden vi ser og sanser, og en åndelig verden bak det vi kan se. Siden bønder og folk på landsbygda levde tettere på naturen, ble de sett på som mer ekte og bedre enn byfolk. Barn var også mer naturlige enn voksne fordi de ennå ikke var så påvirket av sivilisasjonen. I Norge er Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven de mest kjente romantiske dikterne.
Nasjonalromantikken var en retning i kunst og litteratur som kom til Norge fra Europa i første halvdel av 1800-tallet og varte helt fram til 1870, da litteraturen endret seg i en mer kritisk og realistisk retning. Nasjonalromantikerne hadde en idé om at hver nasjon hadde sin sjel. Denne sjelen, denne folkeånden, kunne man få tak i gjennom kunst, litteratur og musikk. Folkediktningen var en kulturhistorisk skattkiste nasjonalromantikerne løftet fram. Følelsene som var sentrale i romantikken, ble nå knyttet til landet, naturen og folkelivet. Det samme skjedde i andre europeiske land, men i Norge etter 1814 lå forholdene godt til rette for det vi i litteraturhistorien kan kalle det nasjonale gjennombruddet eller nasjonalromantikken.