I et nøtteskall
Fra midten av 1800-tallet ble det etablert en realistisk fortellertradisjon i norsk litteratur. Forfattere som Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson skrev romaner der de på ulikt vis brøt med romantikkens skrivestil og lot seg inspirere av moderne tanker om samfunn og verdier.
Å sette problemer under debatt ble et motto for kritisk-realistiske forfattere som Henrik Ibsen og Alexander Kielland. De kritiserte institusjoner i samfunnet som kirken og skolen. De viste også hvordan datidens normer og verdier hindret menneskene i å leve sanne og frie liv. Litteraturen hadde en klar tendens. Målet var å inspirere leserne til handling, til å endre samfunnet. En slik samfunnsendring fikk den naturalistiske forfatteren og kunstmaleren Christian Krohg til med sin Albertine. Hans kritikk av samfunnets håndtering førte til endringer i prostitusjonslovene. Skulle endringer skje, måtte det skje på et overordnet samfunnsplan, mente naturalistene. Enkeltmenneskene er for fanget i sitt eget miljø og bundet av arv til at de selv kan bryte ut av skjebnen de er født inn i.
Den realistiske tradisjonen fortsetter utover hele 1900-tallet, og i tiden før andre verdenskrig skriver nyrealister som Sigrid Undset om hva det vil si å være et moderne menneske. Hun er kritisk til det hun mener er en normoppløsning i samfunnet, og vil tilbake til et mer fast verdisystem, slik kirken og religionen kan gi. Olav Duun skriver tekster med lokal forankring som tematiserer store, etiske problemstillinger.
Tematisk kan derfor realistiske tekster være både positive og negative til endringer i samfunnet. Formmessig har tekstene noen likheter. Målet er å skrive så virkelighetsnært som mulig, skildre verden slik den er. Tekstene har derfor detaljerte miljøskildringer og talemålsnære replikker. Realistiske forfattere eksperimenterer i mindre grad med kronologi og synsvinkel slik vi ser modernistiske forfattere gjør.