I eit nøtteskal

I dette kapittelet har du lese om kva som kjenneteiknar norsk språk i samanlikning med andre, når det gjeld rettskriving, uttale, setningsbygging, morfologi og ordlaging. Med norsk språk meiner vi skriftspråka nynorsk og bokmål. Noreg er i ei særstilling fordi vi har to gjensidig forståelege språk som er landsdekkjande. Men det finst mange land som har fleire språk. Skrivemåten i norsk byr på fleire dilemma og ligg ein stad mellom det etymologiske og det ortofone, mens engelsk har ei etymologisk rettskriving. Hovudregelen for setningsbygginga i norsk er at verbet står på andreplass i setninga. I talemålet ser vi tendensar til at ordstillinga endrar seg (for meg skolen er svette greier), objektsformer (henne, dem) forsvinn og sterke verb blir svake (bærte, skjærte). Ordlaging skjer ved at vi føyer saman ord som alt eksisterer, slik tysk og andre skandinaviske språk også gjer. Men norsk blir påverka av engelsk, slik at vi skriv orda oppdelt i staden for i eitt (lamme lår i staden for lammelår).